Hva er det å være svevende?

Vi kan bli stille før fuglen eller bladet som holder seg i luften og sakte beveger seg. Det kan appellere til oss, det kan tiltrekke oss, å sveve likeså. Å være som bladet eller fuglen. Noen ganger liker vi opplevelsen av å bevege oss lett og sakte over bakken med å ennå ikke være bestemt. Denne åpenheten for noe i livet synes viktig for å leve vel. Kanskje dette er grunnen til at vi overfører svevets romlige språkbruk til svevets ettertenksomme språkbruk: for å bli eller dvele ved vår undring, kanskje forundring, ved å sveve. Vi snakker om å sveve i uvitenhet, sveve i usikkerhet, sveve i tvil og sveve mot målet, men også om den opphøyde opplevelsen av å bevege oss lett og sakte i det uavgjorte. Vi kan ane noe og kanskje trenger vi å være svevende for at det som synes uklart for oss skal bli bevisst. Men metaforen ser ut til å anta at ikke alt flyter, uten at i det minste betydningen av undringen og det som undringen er satt i er lite fast. Vår forståelse av hva vi skal gjøre, for eksempel, svever ikke hvis vi ser noen som er i fare for å drukne. Metaforen ser dermed ut til å anta at sannheten hos visse påstander er avgjort, men at i tillegg til disse det finnes spørsmål hvor svarene ikke er avgjorte. Når ingenting er gitt, er vi sannsynligvis ikke i svev, men i svindel. Når alt er gitt, er vi sannsynligvis ikke sikre, men usikre. Muligens er det når vi svever, er svevende, at vi kan finne eller oppleve at det gitte vi løftet fra ikke er så gitt, men bare later som om. Kanskje vi trenger å holde oss og være svevende for å oppfatte, føle og velge hva som virkelig kommer frem i livet og fra livet, med oss ​​selv, andre og annet.

Men hvordan svever vi vel for å enten ikke krasjlande eller fly vill? Hva kjennetegner handlingen eller holdningen som gjør at vi svever godt? Er det åpenhet, overveielse, oppslagsrikdom, resonnement, drøfting? Er det å søke bli spørrende før det som trer frem innen en haster til doms? Er det en blott beskrivende beredskap bortom bedømmelse? Ydmykt øvende åpenhet? Hvordan bevarer vi det rimelig usikre på livets vei? Hvordan lever vi sikre over usikkerheten, kunnige om ukunnigheten, og vitende uvitenheten? Er det en holdning som gjør at vi kan holde oss åpne, mottakelige, drøftende raskt, jevnt og fornøyd? Er det å slutte sveve at lande vel i dommen av de rette grunnene, på rett måte og i de rette omstendighetene? Ja, dette fortjener en felles undersøkelse.

På bakgrunn av disse svevende ordlydene, ønsker vi inngå i et samtalefellesskap uten meningstvang. I dialogen prøver vi sammen å lett og sakte spore hva det er å være svævende. Vi begynner med å la enhver sveve og å prøve minne seg en episode med svev, en svevende episode, på livets vei. På bakgrunn av disse undringer snakker vi deretter sammen hverdagslig på grunnlag av en av hverdagslige situasjonene, for å ut fra det åpenbare støtte hverandre for å prøve å si hva som kjennetegner oss tankemessig, følelsesmessig og viljesmessig når vi svever godt før en beslutning. Med åpenhet undersøker vi i fellesskapet hva det er å kunne skille godt mellom det gitte og det som egentlig ikke er gitt. Vi avrunder med å la alle oppsummere hvordan vi vil bruke kveldens samtale i livet. Kanskje vi forlater samtalefellesskapet denne gangen for å bevege oss litt saktere og lettere på livets vei. Vi er kommet i svev og vi vil være svevende før den sikre usikkerheten.

Dialogleder er filosofiprofessor og filosofisk praktiker Sebastian Rehnman. Avgiften er 150 kr. Antall deltakere er begrenset til 10 st.