Dødskafé – Livskafé

Kanskje denne invitasjonen virker mer morbid enn vital. Men å tale, ja, samtale om døden, la døden komme til tale, kan være vanskelig og sjelden. Likevel har alle menneskehetens visdomstradisjoner hevdet at vi må erkjenne døden for å kunne leve godt. I følge Sokrates, ”øver de riktige visdomssøkerne seg i å dø." Dødskafé er derfor de levendes kafésamtale om døden for livets skyld. Målet er å bli mer bevisst på døden for å bli mer bevisst på livet, det gode livet. Vi søker ikke en dødsbringende men livgivende samtale. Hensikten ved samtalen er ikke å "dødeliggjøre» men livnære oss selv, slik at vi med ærbødighet for døden kan akte livet. Alt som kreves er at du vil snakke om døden.

Vi møtes ved at enhver tar med seg sin egen kaffe etter smak og finner stemmen sin i samtalefellesskapet. Etter en innleding lar vi alle samles og være stille i møte med sin undring om død og døende. Vi tar deretter en runde der alle kan tenke høyt og uavbrutt om sin deltakelse i dødskafeen. Etter hvert innlegg er vi stille og mottakelige for forrige talers tale, ja, tiltale. Som den utholdende kaféblomsten, øver vi oss på å tåle tanken på døden og lytter både tålmodig til oss selv og tolerant til hverandre. Vi gir hverandre rom og tid til å snakke om døden uten forutinntatte antakelser og antydende forventninger, uten hensikt om å overtale noen til noe. Vi streber etter å være til stede, mottakelige og oppmerksomme på det som er viktig.

Når alle og enhver har ytret seg om døden, undrer vi oss og undersøker sammen på en lydhør, spørrende, åpen og fordypende måte til dødens og dødelighetens mening,  livets og det levendes mening. Hva føler, oppfatter, tenker, gjør og vil vi ovenfor døden og livet? Med hvilken stemning forholder vi oss vel til livet og døden? Finnes det en sinnstilstand mellom dumdristighetens og hovmodets dødsforakt på den ene siden og lamslåtthetens og den motløses dødsangst på den andre? Ja, hva mer kan vi spørre oss selv om? Vi samarbeider og bidrar til gjensidig fordypende forståelse. Vi trenger ikke å være entydig enstemmige eller snevert samstemmige, men flertydig flerstemmige for å forstå døden for livets skyld. Vi passer derfor på å la alle og enhver snakke, men også la stillheten snakke til oss.

Den siste stunden tar vi igjen en ny runde. Vi blir først stille i ettertenksomhet av det vi har blitt klar over, kjent og tenkt på hvordan vi ønsker å leve med døden i fremtiden. Vi lar deretter alle dele sine erfaringer. Vi lytter oppmerksomt, respekterer og ivaretar hverandres konfidensialitet. Vi avslutter med å takke og ønske hverandre å leve godt med døden.

Så vi tar altså kaffe sammen om døden for livet i en åpen og respektfull samtale. Vi inngår i dialogen uten mulige yrker eller titler og deltar som døende medmennesker for livets skyld. I dødskafeen starter vi rett og slett fra vår uvitenhet om døden og av vår kunnskap om liv og det levende. En dødskafé er ikke en pårørendegruppe eller sørgegruppe, selv om sorg og tap selvfølgelig har sin plass i samtalen. Hvis du ikke føler deg komfortabel med å snakke åpent om døden, ville det være bedre å starte med en enkelt samtale med noen som er opplært til slike samtaler. 

Antall deltakere er begrenset til 5-10. Samtalen er gratis, men forhåndsregistrering er nødvendig. Kanskje du kan gi et bidrag til Prostatakreftforeningen på kontonummer 5081.08.74268 eller Vipps #89475.

Vert for dialogen er Sebastian Rehnman, filosofisk praktiker, veileder og lærer (NSFP), eksistensiell veileder (SEPT), filosofisk praktiker (SSFP), professor i filosofi (UiS) og professor II i religionsfilosofi (VID).

Dødskafeer ble startet av den sveitsiske sosiologen Bernard Crettaz og videreutviklet av den engelske begravelsesentreprenøren Jon Underwood og den engelske psykoterapeuten Sue Barsky Reid. Internasjonalt har tusenvis av dødskafeer blitt arrangert med hundretusener av deltakere.

Ikke glem å ta med deg kveldskaffen!